Blåfargen

De to mennene kikket ned på fargekartet. Den eldste hadde tatt med seg fargekartet ut i dagslyset for at de skulle se fargeprøvene ordentlig. I maisola var det enklere å se nyansene i blåfargene. «Blått», sa den eldste med tyngde. «Blått er kunstmalernes farge. I det blå ligger hav og himmel. I det blå finner du sinnets variasjoner. I det lyseblå optimisme, i det mørkeblå fanger du nostalgi og det sørgmodige», sa han.

Den yngste nikket, han hadde ikke tenkt over det på den måten, men han likte det blå.

Den eldste snudde seg og pekte opp mot Breiseth hotell på den andre siden av bensinstasjonen. I et av vinduene der oppe hadde det sittet malere fra inn- og utland. Lillehammer var blitt berømt for lyset i byen. «Kanskje er det akkurat i et av de vinduene Thorvald Erichsen har stått og malt», sa han.

Breiseth hotell hadde gitt tak over hodet til mang en maler som hadde gjort opp regningen for rom og drikke med malerier som betalingsmiddel. Noen av malerne i byen hadde sine faste bord på Breiseth der de drakk sine glass før de gikk hjem med fornyet inspirasjon under vesten. Kanskje var de en tanke mer ustøe enn da de kom. Og mens de nøt sine glass der oppe på hjørnet av Jernbanegata og Kirkegata, bak den grå fasaden, diskuterte de kunsten, motiver og internasjonale kunstnernavn fra Frankrike som Aftenposten refererte til.

Mannen med fargeprøvene rykket dem tilbake til nåtiden: «Jeg er sikker på at den kunstneren som klarer å fange alle nyansene i blåfargene kommer til å bli kjent over hele landet», sa han. «Jeg kan selge deg noen prøver, så ser du hva du får til», smilte han.

Den yngre nikket. Jo takk, det kunne være interessant. «Jeg har ikke så mye penger på meg nå, og jeg er bare på gjennomreise. Men ja takk, la meg få med meg noen blåfarger. Jeg liker nyansene, og kanskje jeg kan blande dem sammen til noe fint med tiden.»

«Selvsagt», sa den eldste vennlig. «La oss gå innenfor og finne frem det blå». Han rakte frem hånden til en hilsen. «Jeg oppfattet ikke navnet ditt?»

Den yngste tok imot hånden, nikket og hilste. « Weidemann», sa han. «Jakob Weidemann».