– Dagen er ubrukt og du kan gjøre hva du vil med den, sa sola. 

Jada, det er skrevet før. Ikke noe nytt, mange har sagt det. Men det er sant. Kanskje det er en sånn type sannhet som blåser fort forbi. Vi tar det ikke helt inn. Det angår oss ikke helt på ordentlig. Men jeg vet det er sant.
Han gikk ut av klasserommet forleden. Foran ham lå en lang og ubrukt sommerferie. Den som føles så lang at han ikke kan se forbi den – og over til den andre siden av sommeren som heter medio august i skolekalenderen. Ubrukte dager på rekke. Dager man skal fylle med alt det man ikke rekker å gjøre i årets helt ordinære uker. Reiser, bading, dyreparker. Fly, tog og fergereiser. Fremmede språk og dialekter, andre lukter og smaker. All den annerledesheten som skiller sommerferiedagene fra tilværelsens iblant fargeløse rutiner. 

Og gleden de fleste av oss kjenner over å våkne til blafrende gardiner og en sommervarm sol som forsiktig foreslår for deg å stå opp. – Dagen er ubrukt og du skal få gjøre hva du vil med den, hilser sola, og lover at den skal bli hos deg til leggetid.

Isteden for å løpe ut skolegården der kameratene nå forsvant ut av syne og inn i sommerferie, tuslet han rolig med skolesekken for seg selv. Det var ikke første gang i hans 10-årige liv. Det var slik sommerferiene pleide å starte. Alle hadde planer, noe de skulle, steder å reise til. Alle hadde forventninger.
Han hadde ikke det. Det kom ikke til å skje noe. Han skulle ingen steder. Når du ikke skal noe er åtte uker lenge. Åtte uker er mye å fylle når du ikke har noe å fylle dem med. Omtrent så lenge at det er vanskelig å se forbi ukene – helt over på den andre siden av sommeren som heter medio august i skolekalenderen. 

For de fleste er den norske sommeren kort. Den kommer sent og forlater oss fort. For andre er sommeren så altfor lang. Den kommer for tidlig og slutter for sent. Ti-åringen har fått utdelt en bunke blanke ark, men ingen fargestifter. Det blir ikke mye fargelegging av det. 

Men så finnes det noen som bryr seg, noen som ser. En lærer, kanskje. En trener, en nabo, en med hjerte for ham – og alle dem som ikke skal noe og ikke har noen som tar initiativene. Alle de som synes åtte uker er mye å bruke på ingenting. De som mangler fargestifter til alle arkene sine.

Og heldigvis, for ham og oss, finnes det mennesker blant oss med dette ekstra blikket for sånne som ham. Som bekymrer seg også utenfor arbeidstiden. Som tar ham med seg som en klump i brystet fordi hun vet at åtte uker uten rutiner og faste holdepunkter er en dårlig ide. 

Og det fins mennesker som stiller opp, mange helt frivillig, for å lage sommerskoler, aktivitetsuker, fotballskoler, speiderleirer, turneringer og turer for slike som ham og alle de andre barna. De drar på bondegårder, i svømmehaller, på fisketurer og på fotballbaner over hele landet. Sammen gir de opplevelser til dem som kanskje trenger det mest. Man trenger ikke reiser til Hellas eller Florida. Kanskje holder det å klappe en hest på Konnerudskauen. Eller på Ringsaker eller Jæren. Kanskje holder det i massevis med en is i pausen på fotballbanen eller hjelp med et tørt håndkle i svømmehallen. 

Så ble ikke åtte uker så lenge likevel.

Til dere som ser slike som ham: Ære være dere.

Det er dere som holder fargestiftene. 

Publisert i Ord og linjer | Legg igjen en kommentar

Du, jeg og Bobby Charlton

Fotballheltene sto i kø i -97, og det var mange å velge mellom. I England spilte Beckham og Scholes på midten, bakerst sto Schmeichel med de digre hanskene, og Cole herjet som spiss helt foran. Solskjær hadde nettopp skrevet kontrakt. Fortsatt synger de om nummer 20 på Stretford End: you make me happy when sky is grey. Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Høstsonate

image

Så stille det er. Så stille, så stille i landet her helt i sør. Havet har skiftet farge, byttet blått til grått. Havbruset har mistet sin diskant og brummer nå i bass. For noen uker siden var det sommer her. Det var båtfolk, hyttefolk og folk på alle holmer, folk på alle skjær. Folk som badet, folk som pratet og folk som var som folk er når folk har sommer. Nå er de borte og det er blitt så stille, så stille. Les videre

Publisert i Ord og linjer | Legg igjen en kommentar

Knekkebrød og savn

På en benk inne på venterommet på en jernbanestasjon i en by på østlandet satt hun for seg selv. Åtte år og alene på venterommet. Denne morgenen hadde hun ikke gått til skolen.
Hodet hennes var fullt av mørkt savn. Et savn grått og så altfor stort etter at mamma flyttet til en annen kant av landet og tok med seg klær, toalettmappe og et bilde av familien – og ble borte.
Men nå vil hun reise. Åtte år og helt alene.
«Mamma, nå kommer jeg til deg».

19389979944
Les videre

Publisert i Ord og linjer | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ord fra en far

Jeg var på jobb den formiddagen for å gjøre opptak av folks drømmer. Sammen med kolleger sto vi utenfor biblioteket og inviterte folk til å fortelle om hva de drømmer om for seg selv og for fremtidens Norge. Les videre

Publisert i Ord og linjer | Merket med , , , , , , | 3 kommentarer

Ord til en mor

Det var en gang en ung gutt som sto ved sin mors kiste.
Han sto i en liten kirke og kjempet med en stor klump i halsen som ødela for ordene. Han ville så gjerne, men lyden bar ikke. Ordene satt fast i hovne stemmebånd. Ikke hjalp det så mye å kremte heller. Ordene sto jo der på arket, de lå ferdig på linjer i manuskriptet han holdt i hånden. Han så utover kirken gjennom et tåresløret blikk, trakk pusten på nytt og nå bar det såvidt: «Kjære mamma»…

Les videre

Publisert i Ord og linjer | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Salme ved dagens ende

Det var vel egentlig tenkt som et «god natt»-vers, når man iblant føler takknemmelighet over en god dag, eller en fin opplevelse du har hatt, når du trekker dyna opp til haken og slukker lyset for natten. Men så ble det kanskje like mye en tanke til noen som har gått bort. Du kan tolke det slik det best gir mening for deg. Det er jo det fine med sånne ting.

20140204-211125.jpg

Les videre

Image | Postet den by | Legg igjen en kommentar