Han satt helt stille i klasserommet og skrev innbydelser. På farget papir klippet han ut kort i riktig størrelse, og skrev med sin enkle håndskrift, slik 11-åringer gjør, invitasjoner til klassekameratene. Kjære Ole. Kjære Amahl. Kjære Lukas. «Velkommen til min bursdag onsdag kl 18».
Alle skulle få komme. Nå var det bare noen dager igjen. Han førte blyanten med sin mest konsentrerte løkkeskrift på det fargede papiret. «Velkommen skal du være», avsluttet han. Han hadde hørt at det var en fin avslutning på en bursdagsinvitasjon. Så lagde han en liten tegning ved siden av. Et smilefjes, en fotball til den flinkeste fotballspilleren i klassen, en sol eller et hjerte. Med stor konsentrasjon ble innbydelsene brettet sammen og lagt i en bunke. Snart var det 20 av dem. Og bursdagen var neste onsdag.
Dagen etter var han helt stille. Sa ingenting. Da læreren spurte hva som var galt ble øynene så fulle at de nesten rant over. Klumpen i halsen så stor at det var vanskelig å svelge den bort. Men så hvisket han frem ordene da han sto med læreren på gangen etter en time; det kom ikke til å bli noen bursdag. Det gikk ikke å invitere klassekameratene likevel. Mamma og pappa hadde ikke råd til å ha noen bursdag. Det ble for dyrt. Invitasjonene han hadde lagd kunne kastes. Da de gikk hjem etter skoledagen noen timer senere lå bursdagskortene i søppelbøtta borte i hjørnet.
Han sa knapt noe mer den dagen. Hodet hang litt mer foroverbøyd enn det pleide. Han hadde vært i alle andres bursdager. Det hadde vært sjokoladekaker, brus og godteposer, noen hadde vært på kino, andre hadde vært på fotballkamper. Når det endelig ble hans tur måtte det avlyses. Mamma og pappa hadde vært lei seg da de sa det til ham, at det dessverre ikke ble noen bursdag. De håpet han forsto. De skulle gjøre det bedre neste gang.
Klart han forsto. Bursdager koster penger. Og de hadde ikke penger til bursdager.
I gangene på Marienlyst kjenner man hverandre. Der møtes folk fra idrettslag. Breddeklubber og eliteserielag. I løpet av en dag ble en blå Godsetdrakt funnet frem. Dagen etter var den signert av alle spillerne på a-laget. Heltene. De man ser opp til. De som annenhver søndag fyller gamle gress. Drakten var blitt sendt rundt i garderoben etter en trening. En hilsen fra alle i Strømsgodset og breddeklubben Skiold. Fra dem som snakker sammen i gangene på Marienlyst.
En kveld for noen uker siden ringte de på døra. Innenfor åpnet en liten gutt med store øyne. Han skulle feiret en bursdag som ikke ble noe av. Utenfor sto noen blåkledte unge menn fra Godset og i rødt fra Skiold. I hendene en mørkeblå trøye med autografer på.
– Vi har hørt du har hatt bursdag, sa den ene.
– Så vi tenkte vi skulle gjøre litt stas på deg, sa den andre. – Denne trøya er bare til deg, sa den tredje, det fins ikke maken. – Vi skrev navnet ditt på den også, sa den første. Så vet du at den er bare din. Han sto stille med halvåpen munn og fikk seg ikke til å si noe. Gratulerer med dagen, sa de tre. Så lukket de døra stille. Han trodde det knapt. Hjemme hos seg selv en vanlig kveld, et besøk av noen med en Godsetdrakt. Til ham!
Det ble ingen bursdag med klassekamerater. Men det ble et plaster på såret. Fra Skiold og Strømsgodset sammen. Fra folk med hjertet på riktig sted. Fra dem som gjør fotballklubber til mer enn poeng og prestasjoner på kunstgresset.
Fra folk som bryr seg – til en som trengte det.
Det er ekte omsorg. Omsorg i en blå fotballtrøye.
Eivinds Epistler 