Ord fra en far

Jeg var på jobb den formiddagen for å gjøre opptak av folks drømmer. Sammen med kolleger sto vi utenfor biblioteket og inviterte folk til å fortelle om hva de drømmer om for seg selv og for fremtidens Norge.
Opptakene skal brukes på tv og nett i NRKs markering av grunnlovsjubileet i år.
Mange drømmer om god helse for seg selv og familien, en god oppvekst for barn og barnebarn, noen har håp om å oppfylle drømmer om å kjøre motorsykkel gjennom USA eller dra på fisketurer i eksotiske deler av verden. Og heldigvis har noen store drømmer om at verdens kriger og kriser skal ta slutt.

Vi hadde samlet inn mange drømmer, små og store, og var i ferd med å pakke sammen da han kom. En stor, veltrent og smilende mann i femtiårene jeg kjenner fra før. Jeg spurte om han kunne tenke seg å dele drømmene sine før vi slukket lampene. Han dro på det.
«- Nei, hva skal jeg si, jeg har ingen spesielle drømmer», sa han. «Jeg skulle ønske jeg kunne spille golf på noen av verdens beste baner, men det kan jeg jo ikke si, det er ingen viktig drøm. Nei sorry, jeg tror ikke jeg har noe å si, og dessuten får jeg fullstendig blackout hvis jeg må snakke inn i et kamera».
Men han tok en kaffekopp og satt litt for å tenke. Og etter enda litt overtalelse sto han foran kameraet for å fortelle om sin drøm. Jeg regnet med noe om trygg alderdom, jordomseiling og golfbaner. Men det kom noe helt annet, noe fra langt inne i sjela til mannen, noe som sitter fast i ham, men som han sjelden deler:

– «Drømmen min er at når jeg dør skal jeg treffe igjen sønnen min som druknet for ti år siden. Da skal jeg fortelle ham hvor glad jeg er i ham. Det er min drøm.»

Jeg kjente det traff i magen. Tre setninger om savn. Tre setninger om den tunge børen han bærer på.
Sønnen hans ble funnet druknet etter lang tids leting for snart ti år siden. Han ble 21 år. Siden har hverdagene forlengst overtatt for oss andre. Verden gikk videre uka etter.
Tiden leger alle sår.
Men ikke for han som sto foran kameraet og fortalte om drømmen om å få møte sønnen igjen. For selvsagt leger ikke tiden alle sår. Tiden kan ikke lege sår hos voksne menn som får hjertet revet ut. Ordene er antagelig ikke engang til trøst, de er en provokasjon. Hvordan kan tiden lege et sår som ikke kan gro? Og hvorfor skal det?

Mens vi på utsiden har gått videre for mange år siden har han som mistet gutten sin kjent tomrommet på innsiden. Vi kan bare ane smerten og ensomhetsfølelsen han kjenner når han tenker på hva som kunne vært. Burde vært.
Men som brått ble borte en vinternatt for ti år siden.

Og mens vi andre drømmer om lottogevinster og problemfri alderdom sto den store mannen foran kameraet og drømte om å kunne se sin døde sønn igjen. Kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet over egne, egoistiske drømmer?
For målt mot hans blir våre drømmer små og lettvinte, selvopptatte, kanskje til og med pinlig uvesentlige. For vi vet knapt hva vi snakker om når våre drømmer ikke rekker lenger enn til håp om godt vær i sommerferien eller tre måneders strandliv på en sydhavsøy.

Om drømmen hans går i oppfyllelse får vi aldri vite. Men det er ikke vanskelig å dele håpet. For hans og sønnens skyld.